Etter å ha hørt på youtube innlegget til Steve Guttenberg har jeg skjønt det nærmest er snakk om en diagnose. Audiophile! Langt på vei uhelbredelig selv om symtomene kan dempes. Vi snakker om å være i retning av utstyrsfreak som en del av det å oppnå musikkglede, nærmest kjenne på hva et godt sammensatt anlegg kan levere som en del av lytteopplevelsen.
Om jeg ikke innrømmer det med stolthet, så innser jeg at diagnosen er riktig. Det å kjenne bassen når den kommer for fullt, kriblingen når stortrommene dundrer, høre diskanten sveve i rommet og leve sitt liv helt frigjort fra høyttalere, når artistens stemme er så tilstede at det overrasker å se anlegget og ikke f.eks. Chris Rea forran seg når øynene åpnes er en ekstra dimenjon som er ubeskrivelig. Ikke dermed sagt at et «vanlig» anlegg ikke kan høres på, eller at musikk MÅ spilles på utstyr som gir den ekstra opplevelsen, tvert imot. I bilen spilles det alltid musikk, jeg nyter MP3’ens gleder på reise og setter gjerne på radio når jeg holder på med noe i huset. Når jeg LYTTER derimot, så blir det i Mancave der riggen står ferdig oppvarmet og klar til å gi alle de beste opplevelsene. Full respekt til alle som har unngått denne diagnosen, som (enda….) ikke er smittet, men av alle lyter i verden må dette være den som som har de beste bivirkningene.