HI-FI og High End, to meningsløse uttrykk

HI-FI

Benevnelsen er historisk betinget, I Wikipedia beskrevet som følger (min avkortning):

Hi-fihigh fidelity, som i denne sammenhengen mer eller mindre direkte kan oversettes som «høy nøyaktighet» benyttes om lydgjengivelse, og poenget er at reproduksjonen skal være svært nær originalen i kvalitet.
Hi-fi er også en standard (DIN 45500) for lydgjengivelsesutstyr. Denne standarden ble lansert på 70-tallet.

Når det står at standarden ble lansert på 70-tallet er det noe upresist etter som den har aner ned mot 40-tallet. Uansett var det i sin tid en konkretisering med definerte krav for at forbrukere skulle kunne ha en formening om hva de anskaffet. HI-FI var et kvalitets begrep med henvisning til DIN 45500, og utstyr ble gjerne merket med HI-FI. Betegnende i sammenhengen for standarden så kan den leses her på hifimuseum.de.

Det sier seg selv at en standard med opphav fra 2. verdens krig frem til rundt Woodstock festivalen ikke har stor verdi i dag. Når uttrykket likevel benyttes oppfattes det som en benevning på at det skal være «gode ting». Men hva er godt, eller godt nok? Til syvende og sist en subjektiv oppfatning som av samme årsak ikke har noen spesiell betydning.

 

High End

Uttrykket High End er så langt jeg har funnet mer moderne enn HI-FI, og omfavnes av diverse butikker med sine Ståle Krapyl som hevder de har «ekte High End». Så hva er egentlig ekte High End? Oversatt betyr det jo bare øvre ende, og sier ikke så mye. Google søk peker i to retninger: Det dyreste som finnes og det mest sofistikerte som finnes. Videre antydes det at det kan oppfattes innenfor den enkelte produsents produktlinje, men dette vil ikke gi noen som helst sammenlignbar verdi. Selvfølgelig kan butikker og butikk kjeder og ha sin definerte «HighEnd» uten at det sier noe som helst om kvalitet. Når det gelder pris og kvalitet henger dette ofte sammen, om enn ikke alltid. Det er produsenter som mener at utvendig gullforgylling av høyttalere har et marked uten at kvaliteten på gjengivelse vil forbedres av det.

Tilbake til Google så er det mye interessant å finne på søk som «World most expencive ……»: Platespiller til ca 6 millioner (uten pickup), høyttalere til ca 50 millioner, amplifier ca 20 millioner, så bare med disse komponentene er summen oppe i 76 millioner. Til hjemmebruk…. Og det er før kabler, der for eksempel «et godt par» til høyttalerne kommer på nesten en million, er tatt med. Satt i perspektiv vil selv en tidel av disse astronomiske summene langt overskride det jeg tror vi vil kunne finne i norske hjem. Hva er så High End i våre butikker, og hvordan bruker vi uttrykket? Jeg følger med på hva som ligger til salgs på Finn.no og lar meg underholde når denne type annonse dukker opp: 

I utgangspunktet behøver ikke fremstillingen være feil, for det er gjerne i «High End» hos selgeren, men sett i sammenheng med forsterkere i 20 millioner klassen virker det likevel ikke helt relevant.

Oppsummering

Det geniale med en blogg som dette er at jeg kan mene og skrive akkurat hva jeg vil. Alle inviteres til å legge inn kommentarer og gjerne utfordre meg på synspunktene, bare hold språk og form på et folkelig nivå 🙂

Tilbake til saken. Etter min mening er det meningsløst å kategorisere det enkelte anlegg med ord og vendinger som i beste fall kun høres svulstig ut. Vår subjektive opplevelse av lyd og musikk kan vi beskrive, og selvfølgelig gjerne hevde at vi er fornøyd med utstyret som er anskaffet. Jeg har tidlligere vært innom uttrykket Audiophile der komponentene som brukes spiller en stor rolle for å gi den ultimate opplevelsen. Men også her er det personavhengig hva som gir den ønskete opplevelsen. I Mancave hos meg spiller anlegget med totalt 4 10″ basser, mens andre mener at anlegg uten 18″ basser ikke gir ønsket effekt. 

La alle oss med diagnosen audiophile hemingsløst utfolde oss på det nivået som blir riktig for den enkelte.