HI-FI og High End, to meningsløse uttrykk

HI-FI

Benevnelsen er historisk betinget, I Wikipedia beskrevet som følger (min avkortning):

Hi-fihigh fidelity, som i denne sammenhengen mer eller mindre direkte kan oversettes som «høy nøyaktighet» benyttes om lydgjengivelse, og poenget er at reproduksjonen skal være svært nær originalen i kvalitet.
Hi-fi er også en standard (DIN 45500) for lydgjengivelsesutstyr. Denne standarden ble lansert på 70-tallet.

Når det står at standarden ble lansert på 70-tallet er det noe upresist etter som den har aner ned mot 40-tallet. Uansett var det i sin tid en konkretisering med definerte krav for at forbrukere skulle kunne ha en formening om hva de anskaffet. HI-FI var et kvalitets begrep med henvisning til DIN 45500, og utstyr ble gjerne merket med HI-FI. Betegnende i sammenhengen for standarden så kan den leses her på hifimuseum.de.

Det sier seg selv at en standard med opphav fra 2. verdens krig frem til rundt Woodstock festivalen ikke har stor verdi i dag. Når uttrykket likevel benyttes oppfattes det som en benevning på at det skal være «gode ting». Men hva er godt, eller godt nok? Til syvende og sist en subjektiv oppfatning som av samme årsak ikke har noen spesiell betydning.

 

High End

Uttrykket High End er så langt jeg har funnet mer moderne enn HI-FI, og omfavnes av diverse butikker med sine Ståle Krapyl som hevder de har «ekte High End». Så hva er egentlig ekte High End? Oversatt betyr det jo bare øvre ende, og sier ikke så mye. Google søk peker i to retninger: Det dyreste som finnes og det mest sofistikerte som finnes. Videre antydes det at det kan oppfattes innenfor den enkelte produsents produktlinje, men dette vil ikke gi noen som helst sammenlignbar verdi. Selvfølgelig kan butikker og butikk kjeder og ha sin definerte «HighEnd» uten at det sier noe som helst om kvalitet. Når det gelder pris og kvalitet henger dette ofte sammen, om enn ikke alltid. Det er produsenter som mener at utvendig gullforgylling av høyttalere har et marked uten at kvaliteten på gjengivelse vil forbedres av det.

Tilbake til Google så er det mye interessant å finne på søk som «World most expencive ……»: Platespiller til ca 6 millioner (uten pickup), høyttalere til ca 50 millioner, amplifier ca 20 millioner, så bare med disse komponentene er summen oppe i 76 millioner. Til hjemmebruk…. Og det er før kabler, der for eksempel «et godt par» til høyttalerne kommer på nesten en million, er tatt med. Satt i perspektiv vil selv en tidel av disse astronomiske summene langt overskride det jeg tror vi vil kunne finne i norske hjem. Hva er så High End i våre butikker, og hvordan bruker vi uttrykket? Jeg følger med på hva som ligger til salgs på Finn.no og lar meg underholde når denne type annonse dukker opp: 

I utgangspunktet behøver ikke fremstillingen være feil, for det er gjerne i «High End» hos selgeren, men sett i sammenheng med forsterkere i 20 millioner klassen virker det likevel ikke helt relevant.

Oppsummering

Det geniale med en blogg som dette er at jeg kan mene og skrive akkurat hva jeg vil. Alle inviteres til å legge inn kommentarer og gjerne utfordre meg på synspunktene, bare hold språk og form på et folkelig nivå 🙂

Tilbake til saken. Etter min mening er det meningsløst å kategorisere det enkelte anlegg med ord og vendinger som i beste fall kun høres svulstig ut. Vår subjektive opplevelse av lyd og musikk kan vi beskrive, og selvfølgelig gjerne hevde at vi er fornøyd med utstyret som er anskaffet. Jeg har tidlligere vært innom uttrykket Audiophile der komponentene som brukes spiller en stor rolle for å gi den ultimate opplevelsen. Men også her er det personavhengig hva som gir den ønskete opplevelsen. I Mancave hos meg spiller anlegget med totalt 4 10″ basser, mens andre mener at anlegg uten 18″ basser ikke gir ønsket effekt. 

La alle oss med diagnosen audiophile hemingsløst utfolde oss på det nivået som blir riktig for den enkelte.

Enkle grep for bedre lyd

Ikke alle tiltak for bedre lyd behøver å være dyre, eller koste noe i det hele tatt. Med noen enkle grep kan uønsket forstyrrelse fjernes, eller potensialet i anlegget gis bedre forhold. Som vinylentusiast velger jeg å følge signal linjen  fra vinylplate til lytteposisjon.

Vinylplaten

En skitten vinylplate er et dårlig utgangspunkt for en god opplevelse, dette er det flere grunner til:

  • Stiften vil ikke kunne spore riktig for å hente informasjonen som ligger i rillene.
  • Urenheter er i tillegg til riper og hakk hovedårsak til knitring og knepp.
  • Urenhetene gir stor slitasje både på platen og stiften.

Det finnes rimelige, og noen langt fra rimelige måter å løse dette på. Den enkle og rimelige metoden er å ta med vinylplaten til kjøkkenet og vaske den. Lunkent, rennende vann, eventuelt en anelse oppvaskmiddel og MYKE bommulskluter er alt som skal til. Vær forsiktig! Bruk en myk bommulsklut til å vaske platen i rillenes retning under rennende vann, skyll platen veldig godt og tørk over i rillenes retning med en myk bommulsklut. Legg gjerne platen på et glass eller lignende så den hviler på labelen til den er helt tørr.

Stift og pickup

Før i tiden var det ikke uvanlig å se stiftene på pickupene så full av skit at de dro med seg en dott rundt på platene. Det sier seg selv at det ikke er en god løsning hverken for lyd, plate eller stift. Det finnes rimelige stiftbørster som kan løse dette, eller andre remedier i forskjellige prisklasser. Uavhengig av hva som brukes er det også her vesentlig å være svært forsiktig, rengjøre fra tonearm og fremover for ikke å skade stift og pickup. En myk, korthåret børste kan gjøre nytten, alt er bedre enn å ende opp med «dott transport».

Sørg for at pickuppens AZIMUTH og VTA er riktig justert. Dette kan være litt tricky alt etter hvilken tonearm som er på platespilleren, men se på det som en kosejobb.

AZIMUTH er den sideveis vinkelen stiften har mot vinylplaten. Dersom den ikke er riktig, 90 grader mot platen, vil stiften spore feil og informasjon fra rilleveggene leses feil. Dette høres gjerne ved at signalet i ene kanalen er sterkere enn den andre, men det kan og være at signaler (lyder) ikke leses og kommer med i presentasjonen.

VTA (vertical tracking angel) er vinkel på lengderetning av tonearmen. Denne kan brukes for å oppnå en ønsket lydsignatur. dersom pickuppen lener forrover vil lyden bli skarpere, og dersom den lener bakover mer avrundet. Her er ikke så mye snakk om riktig eller galt, men kan brukes etter smak og behag.

 

Platespillerens underlag

All bevegelse, også den som en god bassgjengivelse kan forårsake, vil påvirke avspillingen. Det er derfor viktig at platespilleren står på et stabilt underlag. Som med alt mulig annet i den audiophile verden kan det kjøpes dyre løsninger, men det kan og oppnås god effekt på andre måter.

  • Unngå å plassere platespilleren på et bord med tynne, vaklende ben, prøv heller å finne en plassering der møbelet er solid og er plassert for å unngå at noen dulter borti eller på annen måte gir de store rystelsene.
  • Er møbelet bygget av tynne materialer, vurder å sette spilleren på et ekstra, tungt, massivt underlag. Det kan være alt fra 22mm gulvspon (kan selvfølgelig få et malings strøk for å gjøres mer akseptabelt) til en betonghelle. Natursteins helle er selvfølgelig både brukbart og dekorativt.

Kabelbaner

50Hz brumming er ikke et skjeldent fenomen i et anlegg. Når signalkabler krysser strømkablene kan de plukke opp svingningene i vekselstrømen som igjen blir liggende som en lav brumming i rommet. En liten ryddejobb  med å skille strøm og signal, sørge for en avstand mellom kablene hvis de må krysse, løser dette. Enkelt og helt gratis. Det blir ekstragevinst at oppsettet ser mer delikat ut når det ikke ligger kabelvaser rundt på gulv og møbel.

Plassering av høyttalerne

Dette er en større utfordring. Ikke bare er det rommets utforming, familiens aksept, men og den enkelte høyttaler sin signatur som vil avgjøre hva som kan være løsningen. Men noen enkle tommelfinger regler kan være grei å ha med:

  • Høyttalerne bør/ må stå i samme nivå som lytteposisjon. Gulvstående høyttalere er selvforklarende. «Bokhylle» høyttalere derimot er det mange som fristes til å være kreative med ved å sette de i varierende høyde, kanskje øverst på en reol eller lignende.
  • La høyttalerne få luft rundt seg, i alle retninger. Det finnes noen (få) som spiller bra uansett, men nå er det meningen å prøve å få ut litt ekstra av det anlegget som eksisterer.
  • Unngå hjørner med mindre det er ønsket en bassboost. Det som gjerne kommer med på kjøpet av hjørneplassering er mindre definert bass.
  • Prøv å vinkle høyttalerne inn mot lytteposisjon.
  • Sørg for at underlaget høyttalerne står på er solid og stabilt. Legg gjerne en ekstra plate av trefiber eller betong under om nødvendig. Ustabilt underlag vil «spise» bass og gjøre den ullen.

Lytteposisjon

Er du blant de ekstra heldige som har anledning til å eksprimentere med dette kan gevinsten bli overraskende stor. Vi snakker her om jakten på «sweetpoint». I utgangspunktet flyttes godstolen så det blir en likebeinet trekant mellom høyttalerne og lytteposisjon. Tenk en linje fra et sentrert punkt mellom høyttalerne der stolen står, forleng den bakover og prøv ut ved å flytte stolen langs denne linjen. Det er snakk om korte endriger av gangen.

Rom miljø

Rom miljø, eller akkustiske forhold, har mye å si. Det betyr ikke at det skal gjøres til en vitenskap i hus og hjem, men kan godt få oppmerksomhet. En rask metode for å sjekke om det er for mye gjenklang er å stå midt i rommet og knipse med fingrene. Høres en ekkoeffekt bør det tenkes på mer drastiske tiltak. Hvis ikke er det mer å prøve seg frem med å for eksempel å trekke for gardiner når det skal lyttes for å skjule de harde flatene, kanskje ha et par små tepper som kan legges forran høyttalerne dersom det er hardt gulvbelegg osv.

Generelt sett er det bare å prøve seg frem, gjøre små endringer og bare èn av gangen for å være sikker på hva som eventuelt faktisk har gitt den ønskete forbedringen.

Vinyltur i Trondheim

All Good Clean Records

Dette er min absolutte favoritt i Trondheim. Butikken ligger på hjørnet mellom Nonnegata og Båhusgate med en absolutt beskjeden fasade. Men det som «mangler» av varme på utsiden finner du igjen inne i butikken.

Det hele begynte med et par kasser brukt vinyl, noe småsnacks og kaffe «alacarte». Etterhvert er utvalget av både brukt og ny vinyl blitt sterkt 

utvidet, i tillegg til at muligheten for forfriskninger er opprettholdt. Lokale arrangementer finner sted med jeve mellomrom, og butikken har godt fokus på lokale musikkere. Etterhvert har det dannet seg et miljø i lokalene der folk møtes, like gjerne for en prat som for å handle vinyl. Et besøk anbefales!

Crispin Glover Record Shop

Når Big Dipper i Trondheim måtte lukke dørene tok Torgeir Lund med seg sin musikkinteresse og etablerte Crispin Glover Record Shop i 2017. Dette er altså en relativt nyåpnet butikk med ambisjoner om flere akivteter som 

konserter og foredrag i tillegg til at de satser på skjenkebevilling. Butikken ligger i Olavskvarteret sentralt i Trondheim sentrum, desverre ikke så synllig fra utsiden. Når jeg har vært der mangler fortsatt den atmosfæren som jeg har registrert i All Good Clean records, men utvalg av vinyl er nok bedre her. Er det snakk om vinylrunde i Trondheim er denne butikken absolutt å anbefale.

Platekompaniet

Platekompaniet i Munkegata er som Platekompaniet er andre steder, en forretning uten særlig sjel og miljø, men der det er et godt utvalg av ny vinyl. Etter reduksjon av fysiske butikker

er dette en av tre som er igjen i Norge, de to andre er i Oslo og Bergen. Er det bare snakk om å få kjøpt seg en nypresset vinyl kan dette være butikken.

Generelt

Det finnes og noen antikvariater og bruktbutikker i Trondheim med svært begrenset utvalg av vinyl. Er det en fin sommerdag og en generell tur er fristende vil Kjøpmannsgata langs Nidelva være et alternativ. Ta turen innom bruktbutikkene der og se om de tilfeldigvis har det som er på ønskelisten.

På samme måte vil Fjordgata og Sandgata med for eksempel Fretex og Kremmerhuset Ting&Sånt være en grei tur.

Vinyltur i Bergen sentrum

Samleren

Når vi tar en tur til Bergen sentrum for å se etter vinylplater begynner vi tradisjonen tro hos Samleren i Någårdsgaten 33. Dette er den eldste, gjenværende vinylbutikken i Bergen som kun selger 2.hand. Butikken er ikke stor, og det er ikke så mye på fasaden som forteller hvor den er, eller hva den inneholder. Utvalget er derimot ganske så bra, og kvaliteten på vinylen har så langt vært god (VG+ og 

bedre). Det beste med Samleren er derimot de som jobber der. Ikke bare har de forunderlig god kontroll på hva som er i butikken, hvor det står og vansligvis også kvalitet på de enkelte album, men de er som et leksikon med tanke på kunnskap om artister og innspillinger.

Sist, men ikke minst, så dukker det med jevne mellomrom opp godbiter som ikke har vært mulig å oppdrive andre plasser.

Prisene er midt på treet for «vanlige» album. Godbiter som på nett kan være riktig så dyre er derimot mer moderat priset, så der kan det gjøres gode kjøp.

Her er det bare å ta seg tid til å bla, snakke med de som jobber der eller andre kunder, og eventuelt spørre om det er noe spesielt det søkes etter.

Apollon

Neste stopp på runden er Apollon, musikkforhandler som og har lang fartstid i byn. Den ligger i Nygårdsgaten 2A, bare 4-5 minutter fra Samleren. Her forhandles det kun nypressinger, utvalget er ganske bra, i tillegg til at betjeningen er service minded og bestiller gjerne inn det de ikke måtte ha. Utvendig er butikken nesten like anonym som Samleren, med unntak av

et par små kafè bord. Kjenner ikke til om det er flere med samme konsept i Norge, men dette er en ekte PLATEBAR. I tillegg til sitt utvalg av musikk har de og en av byens beste «øl-vegger». Kombinert med musikk over et relativt potent anlegg

kan det derfor nytes et glass, ta en prat med kjente og ukjente om det aller meste og innimellom blade litt i utvalget. På grunn av sin status som bar har de åpent til klokken 00:30 alle dager.

Platekompaniet

Siste oppdatering fra Platekompaniet er at de skal beholde 3 fysiske butikker: en i Bergen, en i Oslo og en i Trondheim. Butikken i Bergen ligger på Torgalmenningen 5 som er sentralt i forhold til det meste, og derfor blir det et kort besøk dersom vi mot formodning går tomhendt både fra Samleren og Apollon. Platekompaniet er vel kjent for de fleste, de selger vinyl, CD, spill, filmer og det meste innen media formater som kan gi profitt. Det er den største vinylbutikken i byn, men i motsetning til de to andre så mangler den sjel. De kan ha noen tilbud, kanskje et nypresset album som man ikke klarer å vente på hvis Apollon må bestille, men atmosfære og lyst til å ta det rolig for å slå av en prat eksisterer ikke.

(Bildet under er hentet fra Platekompaniet sin nettside)

Fretex

Som en form for «wildcard» synes jeg Fretex bør nevnes. Det er veldig varierende hvor mye vinyl de har i butikkene, om noe, og kvaliteten kan være alt fra søppel til som nytt. Uansett har jeg ved flere anledninger funnet godbiter til en usedvanlig fordelaktig pris, så det er etter min mening vel verd å ta en rask tur innom. I verste fall legger vi fra oss noen kroner, vinylen er ikke så bra som vi trodde, og Fretex har fått litt mer til å hjelpe andre.

I tillegg til butikken i Lars Hills gate 14 som er den største, ligger det en i Strandgaten 90.

Jeg er en audiophile

Etter å ha hørt på youtube innlegget til Steve Guttenberg har jeg skjønt det nærmest er snakk om en diagnose. Audiophile! Langt på vei uhelbredelig selv om symtomene kan dempes. Vi snakker om å være i retning av utstyrsfreak som en del av det å oppnå musikkglede, nærmest kjenne på hva et godt sammensatt anlegg kan levere som en del av lytteopplevelsen.

Om jeg ikke innrømmer det med stolthet, så innser jeg at diagnosen er riktig. Det å kjenne bassen når den kommer for fullt, kriblingen når stortrommene dundrer, høre diskanten sveve i rommet og leve sitt liv helt frigjort fra høyttalere, når artistens stemme er så tilstede at det overrasker å se anlegget og ikke f.eks. Chris Rea forran seg når øynene åpnes er en ekstra dimenjon som er ubeskrivelig. Ikke dermed sagt at et «vanlig» anlegg ikke kan høres på, eller at musikk MÅ spilles på utstyr som gir den ekstra opplevelsen, tvert imot. I bilen spilles det alltid musikk, jeg nyter MP3’ens gleder på reise og setter gjerne på radio når jeg holder på med noe i huset. Når jeg LYTTER derimot, så blir det i Mancave der riggen står ferdig oppvarmet og klar til å gi alle de beste opplevelsene. Full respekt til alle som har unngått denne diagnosen, som (enda….) ikke er smittet, men av alle lyter i verden må dette være den som som har de beste bivirkningene.

En annen og vesentlig tilnærming

Her er en kar som har sin tilnærming til medienes fortreffelighet. Det interessante for min del er at han er klar på hva som er sin preferanse og hvorfor, uten å gjøre det til en absolutt sannhet. Jeg kjenner en som var «digitalisert», var innom Mancave og ble stående og bla i albummene, trekke de ut og lese for så å utbryte: «KULT». I dag er han en av de absolutt mest dedikerte vinylister jeg kjenner. Det har gitt far og sønn en fantastisk felles interesse 🙂

Analog vs digital lydkilde

Dette innlegget er påbegynt flere ganger, og forkastet. Teknisk tilnærming er det mer enn nok av på internett til tross for at det for oss som lytter til musikk ikke er så veldig interessant. Spørsmålet er selvfølgelig om det er hørbar forskjell, hva forskjellen eventuelt er og hva som er ønskelig for den som lytter.

Rent praktsik må jeg gi det digitale mediet et stort forsprang i forhold til det analoge. Det tar mindre plass, om noe i det hele tatt dersom det streames. Hoppe frem og tilbake mellom sporene, eller finne et konkret kutt går som en lek. I tillegg er det anvennelig med tanke på å ta med enten i bilen, stranden eller hvor som helst på tur.

Når det er sagt er det greit å gå over til lydopplevelse. Når det har vært gjester i ManCave har vi ved flere anledninger satt på CD og vinyl synkront for å kunne veksle mellom de to formatene og sammenligne. Hver gang har tilbakemeldingene vært overraskelse over hvor stor forskjellen faktisk er. CD spiller som kjent rent og uten noe som helst form for «peiskos» og det er HELT stille mellom sporene. Beskrivelsen er som tatt ut av reklamene den gang formatet kom på markedet i 1982. Det som overrasker er at vinyl også spiller uten peiskos når den gjøres ren, fjerner statisk elektrisitet og blir tatt vare på. Men i tillegg til denne «overraskelsen» er lydbildet fra vinyl mye større og luftigere, det er rett og slett musikk med mye mer liv. Konkret har tilbakemeldingene vært: «Nå høres CD ut som om den spiller mono», «CD høres rett og slett kjedelig ut» og «nå trenger vi ikke spille mer CD».

For min del gir altså vinyl en uforlignelig lytteopplevelse. Som nevnt i andre innlegg så er min oppfatning at det ikke er rett og galt, men foskjellig og alt kan være riktig for den enkelte. Som påpekt er det noen praktiske fordeler med digital lydkilde, så det blir gjerne snakk om prioriteringer og bruk. De som har fulgt linken til Mancave over vil forstå at jeg bruker tid til å lytte, og ingenting annet når musikken står på. Skal jeg jobbe med bilder, videoredigering eller andre ting samtidig setter jeg gjerne på en CD som eventuelt kan stå på repeat. Videre er streaming en fantastisk måte å sjekke ut ny musikk for å finne album som bør kjøpes inn til samlingen.